Å se med hjertet

400_Aa-se-med-hjertetForord og tekster til boka » Å se med hjertet» er skrevet av av Tor Åge Bringsværd.

Hva kreves for at vi skal oppfatte noe som ”sant”? Vårt verdensbilde er basert på et selektivt og subjektivt utvalg av informasjoner. Vi innstiller oss på en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket samling av ”virkelighetsbiter”, et puslespill vi sorterer og ordner ikke bare i samsvar med våre erfaringer, men kanskje like mye i forhold til våre forventninger. Hvordan vi oppfatter et brød, er først og fremst avhengig av hvor sultne vi er.

Mange tror nemlig at det er lett å bruke øynene, men det er det jo slett ikke. Ved fødselen ser vi verden opp-ned, og bare det å få snudd bildet krever innsats og øvelse. Men også som voksne bør vi jogge synet daglig, hvis vi vil unngå å gå oss vill i en tabloid tåke. Sannheten er jo at vi ser ikke tingene slik de er, vi ser dem slik vi er. Og strengt tatt ser vi ikke først og fremst med de to synsorganene vi har like under pannen. Det er hjernen som ser – og som velger hva den ønsker å se. I Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry er for øvrig ordet hjerne skiftet ut med hjerte: ”Det er bare med hjertet man virkelig kan se”. Og det er det nok, hvis vi tenker riktig etter. Det er der vi har vårt tredje og viktigste øye.

Grekernes astrologiske lek med stjernehimmelen, hvor man streket opp alle slags dyr og figurer, har overlevd i folkefantasien like til vår egen tid.
Det er en lek med former.
Og slik har vi mennesker lekt til alle tider og med nesten alt vi har sett omkring oss.400_Oppslag

Alle husker vel hvordan vi som barn kunne ligge om kvelden og finne figurer i tapetet, eller i kvistmerkene i et planketak? Eller hvordan vi kunne tygge ut dyrelignede skikkelser når vi spiste flatbrød og knekkebrød?
Det handler om å se – det handler om å leke.

I denne boken kan vi oppleve de merkelige skapningene som fotografen Kjell Brustad og døtrene hans kaller ”Fløner”, og som de fant i sitt eget nærmiljø, i det lille urskoglignende ravinelandskapet Farseggen, som ligger like inntil E6 midtveis mellom Oslo og Gardermoen.
Noen er lette å se, andre tar det tid å oppdage.
Mange av skapningene har også fått navn. Men ingen av dem vil bli røpet.
Leseren er – som en tillitserklæring og av ren høflighet – overlatt til seg selv, og vil bli spart for å få andres fantasibriller tredd ned på nesen.